Selvopptatt tidsånd

Eg er jo litt treig mildt sagt med å lesa avisene mine så Klassekampen har ein tendens til å hopa seg opp på kjøkenbordet. I dag kom eg til 20. november. Der las eg artikkelen "Selvopptatt tidsånd".

Herleg lesing! Det er eit intervju med Nina Witoszek som som stilte seg bak Stueland og Nygårdshaugs kritikk av andre forfattarar som til dømes Karl Ove Knausgård og Tore Renberg for å vera navleskodande og mest opptatt av eiga oppvekst. Dette er ein del av dekadansen og vårt dekadente samfunn seier ho.

 Norge har oppnådd de mål de fleste andre samfunn fortsatt streber etter. Vi er velstående nok til at vi ikke trenger endring, men samtidig desillusjonert nok til å flykte fra det store prosjektet som handler om å gjøre verden til et bedre sted. Vi praktiserer empati, men den er rituell og risikofri, sier Witoszek, som tror det norske samfunnet trenger å oppleve en katastrofe for å klare å flytte interessen fra våre slumrende hverdagsliv og over på noe annet.

Utruleg befriande at denne kritikken kjem. Eg klarer ikkje i mine villaste fantasiar å skjøna kva for interesse alle vi andre skal ha av å lesa seks bind om Knausgårds liv.  Og her kjem det beste sitatet:

Vår vestlige verden er for tida uten brennende flammer. I stedet ligger den på sofaen og psykoanalyserer seg selv, sier Witoszek.

Mykje av den blogginga vi held på med kan vel også råkast av denne kritikken når vi går inn i den private og daglegdagse sfære.